Overlærer Clemens Heitmann  (1854-1917)

 

Heitmann stammer fra en gammel familie av lærere. Han ble født i Grävingheide i nærheten av Dorsten. Han fikk sin første ansettelse som lærer i 1870. Senere underviste han i Ochtrup og Everswinkel ved Warendorf, for til sist å få embete i Steinfurt i 1873. Der underviste han til 1915, samtidig med at han virket som organist og klokker.

Datteren hans forteller om en streng skoletukt, men også faderlig omsorg for alle elever, selv lang tid etter at de hadde forlatt skolen. Han utarbeidet personlig et omfattende undervisningsmateriale – utstoppede dyr inngikk i samlingen – som skolen ikke hadde. På denne måten anskueliggjorde han mye viten som ellers ikke ble forundt elever i datidens folkeskole.

Denne naturbegeistrede mann var i tillegg en passionert jeger. Under en jakt i Dumte falt han ulykkeligvis i en vanngrav, men fortsatte jakten og pådrog seg derfor en meget alvorlig forkjølelse. Dessverre kom han sig aldri helt og avgikk ved døden den 13. januar 1917 etter årelangt sykeleie.

Heitmann ervervet sin første Kleiner Münsterländer tispe i 1877. Når tiden var moden til en erstatningshund lot han sine tisper bedekke, men kun av hannhunder hvis fremragende jaktegenskaper han ved selvsyn hadde konstatert under jakt.

Heitmann var en av de første oppdrettere, som tok alvorlig fatt på å rendyrke den stamme av KlM, som senere fikk navn etter ham. Det var lette, ganske høytstilte hunder med fortreffelige egenskaper, sirlige, lettførte og meget sosiale. Skuldermål var 40-50 centimeter og de jaget med hals på fot.

Han hadde kjøpt sin første hund, ’Flora’, hos kroverten August Hessling i Leer, som hadde oppdrettet disse hundene siden 1850.

'Flora von Westerberg' 5

Typisk Heitmann KlM

Edmund Löns skrev:

” Med en ganske visst liten, men ferdigutviklet stamme, de bekjente hundene av den Heitmann’ske avl, begynte vi uten stort besvær den stamboksførte avl. Med den største vennlighet meddelte Herr Heitmann senior meg alt av interesse vedrørende de av ham avlede hunder. Jeg kunne ytterligere supplere hans opplysninger med hva jeg visste fra andre oppdrettere, som hadde avlet i mange år; foruten disse stod i levende live foreldredyr, besteforeldre og enda en del av oldeforeldrene, således at jeg selv kunne ta dem i øyesyn, og først etter at jeg ved ivrig studium  og sammenligning med de andre wachtelhunderacer var kommet til den konklusjon, at vi her i de små ’spioner’ hadde restene av en urgammel, nasjonal brukshunderase med høye jaktlige dyder, offentliggjorde jeg mine erfaringer og undersøkelser i pressen.”